Det er 07.04.24 og jeg sitter i skrivende stund i Narvik, med “base” i Abisko å venter på en pakke fra Norge. Pakken pakket jeg klar før turen startet. Den er 20 kg. og inneholder mat, klær, kart og div. utstyr som er beregnet for litt varmere temperaturer og sist men ikke minst, en barbermaskin! Pakken ble stoppet og forsinket pga. et varsel om å betale moms som jeg ikke fikk. Varselet sendes pr. brev til mottaker og mottaker i dette tilfelle er post i butikk i Abisko med mitt navn, så da fikk jeg naturligvis ikke den beskjeden. Jeg fikk til slutt, med god hjelp fra de på butikken kontakt med kundeservice og ble forklart at jeg måtte gå inne på hjemmesiden til PostNord å betale momsen der. Så nå håper jeg alt er i orden.
Dagene går med til å slappe av, spise og prate med familie og venner hjemme 🙂
Jeg startet i Kirkenes ved Langfjorden 22.02.24 kl. 12:20. Jeg var så spent og klar for å komme i gang at det var ikke mye av det som min gode venn Ulf Larsen fortalte den dagen, som jeg fikk med meg. Det var som om hodet var i villmarka, selv om jeg ikke var der fysisk. Det kriblet og jeg ville bare komme i gang, etter så mange måneder, år… med planlegging og forberedelser.
Jeg takket Ulf og kona Margerethe for logistikk hjelp, mat og losji, så tok vi farvel. Endelig var jeg i gang og på tur innover Sandesdalen.
Ulf og jeg undersøkte og vi fikk vite at de for en stund siden hadde begynt å kjøre spor og merke finnmarksløpet sine løyper. Så hvis det var veldig dårlig føre, så visste jeg i alle fall at det var spor helt fram til den norsk-finske grensen. Føre var veldig dårlig, bunnløs “sukkersnø” så spor var jeg helt avhengig av, i alle fall i de små dalene. Jeg krysset grensen ved toppen Rajapää og gledet meg stort til å komme inn i Vätsäri ødemarksområde. Der ville jeg mest sannsynlig være helt alene på denne tiden av året. Jeg så ikke et menneske. Føre var greit, så lenge jeg holdt meg i høyden og fulgte ryggene. Det ble litt slit, men vanskelige veivalg fører til fine plasser!
Etter noen fine dager i Vätsäri, gledet jeg meg stort til et nytt eventyr på finlands tredje største innsjø, Enaresjøen.
Jeg gikk gjennom en tett furuskog fylt med elg- og skogsfuglspor som ledet meg til Suolisjärvi. Deretter fulgte flere dager over Enaresjøen i fantastisk vær.
05.03.24 og etter 13 dager var jeg fremme i Enare landsby. I selve Enare sentrum, bor det ca. 500 innbyggere. Men det er den største finske kommunen i omfang/areal.
I Enare blir det en hviledag og proviantering, før jeg satte kursen videre mot Lemmenjoki.
Før turen, tok jeg kontakt med Sauli som bor og er fra Enare. Jeg har aldri møtt Sauli før, men vi har noen felles bekjente. Jeg håpte på å kunne få treffe Sauli i Enare, men han var langt inne i fjellheimen i Lemmenjoki for å hjelpe en familie som driver med gullgraving der inne. De kjører masse utstyr på vinteren med snøscooter. Sauli gir meg mange gode tips om ruten videre og fjellene i Lemmenjoki.
10.03.24 startet jeg å gå, bokstavelig talt på Lemmenjoki. Gleder meg skikkelig til å følge elva i flott vær denne dagen.
Etter Lemmenjoki, gikk ferden videre vestover og rett sør for den finsk-norske grensen ved Øvre Anarjohka nasjonalpark. Det er viddelandskap og småbjørk så langt øye kan se, forholdsvis flatt og ingen snøscooterspor. I Pulju og Pöyrisjärvi naturreservat er det forbudt å kjøre snøscooter. Kun de lokale reinsamene kan kjøre der. Det er midten av mars, mye mildvær og snøen holder meg akkurat oppe i fra å gå igjennom. Jeg bestemmer meg til slutt for å sette kursen mot Enontekis for proviantering.
Etter mye kartlesing, bestemmer jeg for å sette kursen mot Tarvantovaara ødemarksområde. Landskapet er helt likt overalt i dette området. Flatt viddelandskap og bjørkeskog. Jeg ser merkelig nok ikke mye rype, men ser mye spor. Jeg prøvde før turen å søke tillatelse om å få sette rypesnarer i disse områdene, men det fikk jeg dessverre ikke. Likevel så tok jeg med rypesnarer i tilfelle sulten skulle bli for stor, men det ble den ikke. Det var i allefall mye rypespor i bjørkeskogen, så rypemiddagen hadde nok ikke vært så vanskelig å få has på om den voldsomme sulten hadde meldt seg. Det er hovedsakelig abbor i disse vannene, men fiske var dårlig…
Neste stoppested ble den lille bygda, Karesuando i Sverige. Etter å ha tilbrakt ca. 1 måned i finsk Lappland, kom jeg over til Sverige og søta bror, den 25 mars 2024. Det å komme fram til Sverige føltes nesten som å være hjemme i Norge. God følelse! Jeg slipper å snakke engelsk inne på butikken, så jeg slår av en prat med mange hyggelige svensker. Mange kommer bort til meg for å høre hva i alle dager jeg driver på med, ettersom jeg drar på en stor pulk midt inne i sentrum der, he-he! Jeg handler mye godsaker og spiser litt, før jeg går videre et stykke ut i villmarka for å slå leir for natten.
Den første kvelden i Sverige, ligger jeg å tenker på at det faktisk ikke er så langt igjen til Abisko. Det er noe av det jeg har gledet meg mest til på hele turen, april måned i Sverige. Alpine fjell, røyefiske, varm sol og godt skiføre! De store forventingene blir så til de grader oppfylt.
Da jeg kom fram til Abisko, var jeg litt sliten. Jeg slo leir et stykke ut på isen og bestemte meg for å ta noen hviledager. Jeg ventet også på en pakke som jeg hadde pakket på forhånd hjemme i Norge. Ca. 20 KG. stor eske, med bl.a. nye klær, tynnere klær pga. varmere temperaturer i vente, kart for ferden videre, matrasjoner, batterier, nye feller til skia, gassbrenner osv. Pakken ble sendt i god tid før jeg ankom Abisko. Men hadde blitt stoppet pga. tollavgiften ikke var betalt. Det hadde ikke jeg fått beskjed om ute i villmarka selvsagt. Pakken kom for sent, så løsningen ble å ta toget til Narvik å handle der.
10 April! Etter hvile, mye mat, ny proviant, mye fram og tilbake med PostNord, var jeg endelig på tur ut i villmarka igjen, nybarbert og ti år yngre! He-he! Klar til å forlate Abisko og sette kursen mot vakker svensk natur.
Selv om det ikke er i nærheten så mange regler å forholde seg til i villmarka som i sivilisasjonen, er det noen få regler i villmarka også. Akkurat innenfor Abisko nasjonalpark er det ikke lov å sette opp teltet hvor som helst. Men, nasjonalparken er liten, så man kan gå raskt i gjennom. Så den første natta måtte jeg sette opp teltet utenfor Abiskojaurestugan på en egnet teltplass. Det er ei hytte ved vannet Abiskojaure som styres av den svenske turistforeningen. Fast takst når man ankommer STF sine hytter, er at man får servert varm saft. Jeg handlet også litt godsaker selvsagt. Jeg hadde med svenske kontanter i tilfelle, men pga. Elon Musk som hytteverten kunne fortelle, så kunne jeg betale med kort. He-he.
Røyefiske var noe av det jeg gledet meg mest til i den svenske villmarka.
Selv om livet i villmarka er helt fritt for stress, var jeg litt “bekymra” for å rekke isen over innsjøen Akkajaure. Akkajaure er en stor og regulert innsjø. Så man skal ha respekt for isen, spesielt på regulerte vann når vinteren er på hell.
Men, jeg rakk det med grei margin. 16 april krysset jeg over Akkajaure.
09 Mai, etter ca. to og en halv måned på tur helt alene, skulle jeg endelig møte familie. Tante og mine to døtre kjørte hele veien fra Trøndelag til Krutvatnet i Hattfjelldal. Det ble stor gjensynsglede!
Ettersom de hadde mulighet til å møte meg, tok jeg en avgjørelse om at de måtte ta med noe av sommerutstyret. Det var fremdeles mye snø på høyfjellet, men den begynte å bli rotten og nede i lavlandet var det full vår. Så forflytning med pulk var ikke lenger mulig. Ski, pulk og skisko ble byttet ut med truger, sekk og fjellsko. Sekken kjentes tung ut i dårlig og rotten snø med truger på beina. Hvert skritt ble tungt, det la seg ofte mye snø på trugene og det ble tungt å få løsnet de for hvert skritt. Neste sted for ny proviant ble planlagt til Røyrvik. Jeg brukte 13 dager på 141 km. fra Krutvatnet til Røyrvik. Når jeg kom til Børgefjell 17 mai, var det som forventet silkeføre for ski der oppe. Da gikk det opp for meg at jeg burde hatt ski med universalbinding, slik at jeg kunne brukt fjellskoene på skiene og tatt skia på sekken ved behov. Men, det ble jo en interessant tur med truger, he-he! Når jeg kom til Røyrvik var det plutselig blitt sommer. Vinteren holder seg fast lenge i Børgefjell, det skal være sikkert.
Jeg slo opp teltet mitt ved den lille båthavna i Røyrvik, med utsikt utover Limingen, et stort vann. ca. 30 km. langt. Fra teltåpningen lå jeg å tenkte på at jeg gjerne skulle hatt en farkost, det fristet å padle over vannet. Hvor kan jeg skaffe meg en farkost!? Jeg var daglig på YX-stasjonen der for å slå av en prat med de ansatte, spise mat og handle nødvendige ting. Jeg lufta ideen til sjefen sjøl på stasjonen og han sa at det er ikke noe problem, frivillighetssentralen i Røyrvik har kanoutleie og du kan få låne kano der. Full service! Jeg liker små bygdeplasser med lite innbyggere, alltid hjelpsomme og hyggelige folk! Men, sjefen på stasjonen sa det ikke var sikkert at isen hadde helt sluppet taket lengre ut på vannet, det kunne bli et problem. Men, det hadde vært så varmt de siste dagene at jeg tok sjansen. Jeg møtte på noe “slush-is” som drev med vind og bølger, men det gikk greit å bryte seg gjennom.
28 mai og på andre siden av Limingen. Endelig følelsen av sommer! Fjellsko mot bar bakke og en ryggsekk som kjennes. Myggen og fluene begynner så smått å suse rundt hodet og svetten sildrer ned fra håret, slik at solkrem, myggolje og svette blander seg til en slags maursyre som svir i øynene, ja det svir, men det er bare deilig! Jeg kan heller ikke vente med å få satt sammen haspelstanga å kaste på vakende ørret i solnedgang! Jeg går å tenker på det, jeg tror ingen skal kaste flere kast med haspelstanga enn meg selv denne sommeren, for den skal få kjørt seg. Går en stang til “ad undas” pga. for hardt bruk, så har jeg alltid med ei i reserve! Kompasskursen settes mot mange småvann sør for Skorovas og Havdalsvatnet.
I tillegg til fiske er jeg også lidenskapelig opptatt av fugler, he-he. Trekkfuglene var kommet tilbake. Fuglekvitter og sang runget gjennom skog og fjellandskap. Gjøken hørte jeg for første gang i år, den 22 mai, da jeg nettopp hadde kommet ned fra Børgefjell og krysset Orvasselva. Det å observere fugler og fuglereir synes jeg er spennende.
Nå som jeg hadde kommet i nærheten av mine hjemtrakter i Trøndelag, ble det oftere til at familie og venner kom meg i møte. Det var veldig hyggelig selvsagt. God mat, etterlengta hvile, sosialt og mye god stemning!
Etter litt etterlengtet hvile og sosialt samvær med familie på Kvikne, satte jeg kursen mot Folldal. Der hadde jeg avtalt å møte Torgeir (søskenbarn) og hans trofaste turvenn Kuling, de møtte meg like før Folldal, 3 juli.
Ensomhet er ikke et tema ute i villmarka. Gjøremål, forflytning, frihetsfølelsen, dyrelivet, bål og storslått natur er selskap og underholdning i seg selv. Men, etter fire måneder på tur aleine, var det selvsagt trivelig med litt selskap. Når Torgeir satte seg på toget hjemover fra Otta, kom Bjørn Kåre (bror) som hadde sommerferie fra jobben. Han tok over stafettpinnen til Torgeir og ble med fra Otta til Maurvangen ved Gjende i Jotunheimen.
Da Bjørnis og jeg kom fram til Maurvangen, ventet våre foreldre på oss der. Vi benyttet muligheten til å gå Besseggen den ene dagen det var flott vær. Dagen etter, sier jeg farvel til bror og mine foreldre og fortsetter ferden alene på min tur. Bestemmer meg for å gå over Valdresflya pga. mye regn og lavt skydekke de nærmeste dagene.
Det var ikke mange dagene jeg ble aleine etter at jeg forlot Maurvangen. Venn og kollega Andrius fra Litauen, reiste rett fra jobb i nordsjøen og ut i villmarka for å møte meg. Vi møttes i nærheten av Bitihorn i Bygdin. Han ble med en ukes tid og gikk med meg litt sør for Tyinkrysset.
Vel fremme på Tyinkrysset og det måtte feires med handling av alskens godsaker inne på den lokale jokerbutikken. Vi tar en hviledag, spiser og drikker mye godt. Andrius må ta bussen tilbake for å hente bilen. Vi tar hverandre i hånda, takker for en kjempefin tur og jeg fortsetter på min ferd videre sørover.
Jeg bestemmer meg får å sette kompasskursen mot Finse. Et annet søskenbarn, har lenge hatt en drøm om å krysse Hardangervidda, drømmen skulle vise seg å bli til virkelighet og vi avtaler å møtes på Finse. 94 km. fra Tyinkrysset til Finse. Jeg bruker seks dager gjennom flott natur, men elendig fiske…!
26 juli møter jeg Bjørnar på Finse, han kommer med toget. Han sitter å venter i lobbyen på hotellet. Det blir gjensynsglede. Bjørnar har handlet proviant til oss begge for turen over Hardangervidda og vi pakker om og lager rasjoner på et større bord inne i lobbyen. Spiser en bedre middag (takk for maten, Tante) og tar oss friheten til å slå opp teltene et stykke unna hotellet for natten. Værmeldingene for Hardangervidda er strålende så langt man kan se. Vi har store forventinger!
Etter 12 dager på Hardangervidda i så og si perfekt vær, med bare litt nedbør de to siste dagene, kom vi fram til Haukeliseter. Bjørnar har fullført en mangeårig drøm, krysset Hardangervidda fra nord til sør. 120 km. på 12 dager (1 hvile dag) Vi hadde god tid med andre ord, men det var også et ønske. Vi skulle nyte vidda og ha god tid til å fiske.
Jeg tar noen hviledager og reflekterer over at turen snart er over… Ikke langt igjen til Lindesnes nå. litt over 300 km. ca. Det er rart å tenke på at jeg kanskje står på Lindesnes i løpet av august og at dette prosjektet snart er over…
11 august starter jeg å gå fra Haukeliseter, nå blir jeg alene resten av turen. Fire gode venner (to søskenbarn, en bror og en kollega) har holdt meg med selskap i løpet av sommeren, i henholdsvis 25 dager til sammen. Tusen takk for godt selskap gutta!
Jeg går over Dyraheio og Sirdalsheiene, flott natur. Jeg benytter meg av å handle mat på de mange selvbetjente DNT-hyttene langs ruten. Da slipper jeg å gå ned til sivilisasjonen for å handle.
26 august, etter nøyaktig 2452 km. 6 måneder og 4 dager på tur, sto jeg på Lindesnes fyr. Jeg satt der helt for meg selv, bare så utover det endeløse havet. Jeg kjente på en enorm glede denne turen hadde gitt meg og alle de flotte naturopplevelsene jeg hadde fått underveis. Jeg var bare takknemlig for at jeg har fått muligheten til å gjennomføre en så lang tur i norsk, svensk og finsk villmark. Drømmen som har ligget der lenge, ble til virkelighet. Jeg klarte det!
Jeg håper denne turen kan inspirere nettopp deg til å gjennomføre det du går å drømmer om. Uansett hva det skulle være.
Villmarkshilsen, Ola